Så er det klart, kun timer etter jeg postet et innlegg om valgresultatet i Storbritannia: David Cameron er ny Britisk statsminister, og vil bli kalt inn til dronning Elisabeth 2dre innen kort tid for å godta sitt nye verv som statsminister. Tretten år med Labourstyre er over takket være løgnere som Nick Clegg, Vince Cable og hele det liberaldemokratiske partiet. Med foranstaltninger om at en stemme til Lib.dem ville være en stemme for å holde Cameron unna nummer ti (les 10 Downing street) har partiet løyet for sine velgere og brutt det som for mange var selve grunnen til å gi Lib.dem sin stemme, partiet er allerede navngitt "the yellow Torys", På en annen side er dette en god ting for Labour som nå får fornyet krutt til de rustne politiske kanonene, med Lib.dem som kanonføde vises det allerede til en oppgang på meningsmålingene.
I dag har skammens pakt blitt undertegnet, og mesterhjernen og ingeniøren bak denne er Nick Clegg; Britisk politikks egen Quisling.

Lykke til i regjeringslokalene, nytt valg blir i 2015, det blir uten Lib.dem.

Mvh. Stian.

Valget i Storbritannia er avholdt, og folkets mening er klar: gå og heng. Landet har altså, for første gang på nesten 50 år oppnådd et såkalt "hung Parliament". I praksis betyr det ingen av partiene har klart å sikre seg flertall, noe som i seg selv er ganske kontroversielt med tanke på at landet historisk sett har hatt et uoffisielt toparti-system (Wiggs-Torys, Liberals-Torys, Labour-Torys). Nå må også britiske politikere tenke på koalisjon, et ukjent fenomen for nålevende yrkes-MPs (sist gang under Lib.lab på 70tallet).

Valgkampen og det etterfølgende valget har vært spennende å observere. Spådommene har vært variert fraalt om slakt av Labour, en ny æra for de Konservative og Cameronism til et fremmadstormende Lib.dem. Alle disse spådommene har helt eller delvis slått feil. Liberaldemokratene med Nick Clegg i spissen fikk ikke den sårt tiltrengte valgoppsvingen partiet ble spådd etter partilederdebattene, som forøvrig ble direktesendt på landsdekkende TV for første gang i historien. Partiet endte til slutt opp med færre seter i nasjonalforsamlingen enn ved forrige valg (2005). For Labour ble slakteoppgjøret for Tony Blairs kriger og den feilslåtte økonomiske politikken til Gordon Brown mildere enn forventet. Det britiske folk har fortsatt tiltro til en sikker og trygg solidarisk politikk, til tross for partitoppenes fadeser. For de Konservative og Thatcher-yndling David Cameron ble valget en nedtur og slett ikke ventet etter hele tretten åri opposisjon. Selv om partiet ble det største i begge hus, ble det ikke nok til et flertall for Cameron og hans tilhengere. Gufset fra 80-tallet har ennå ikke sluppet tak i det britiske folk, heldigvis...

Ironisk nok er det nå, først etter valget at spenningstoppen kommer til å bli nådd. For med et parlament uten et parti med flertall, vil forhandlingene mellom Lib.dem-Labour og Lib.dem.-Conservtives bli vitale i det som nå omtales som "the battle for Britain". For det Nick Clegg og hans parti har begitt seg ut på kan vise seg å bli en politisk felle for partiets egen eksistens, skvist mellom de to store. Ved en koalisjon med de konservative vil Lib.dem. måtte kvitte seg eller se bortifra noen av de punktene som partiet har satt høyest på prioriteringslista. Ting som reform av skolesystemet, skatteendringer, økte midler til NHS etc. vil bli tilsidesatt under en Lib.-Cons-regjering. Den felles politiske plattformen som Lib.dem og Labour deler er stor, men det vil by på utfordringer av en annen natur. For at en LibLab-regjering skal oppnå flertall må den inkludere de mindre og muligens mer ekstreme partiene (Ulster Unionists o.l). Det kan bli en demokratisk og upopulær utfordring.

Det meste står uklart i disse skjebnesvangre maidager. Det har heller ikke bli lettere å spå et mulig utfall etter Gordon Browns avgang som partileder av Labour. Det eneste som står klart uansett hva partiene velger å gjøre er at dette vil utgjøre en ny start i britisk politikk og skape en progressiv regjering stilt ovenfor helt nye, ukjente utfordringer.

Mvh. Stian. 

Are Kalvø leverer igjen! Denne gangen om Lars Sponheim. (Kåseriet er hentet fra Dagsavisen.no)

 

Møkkamannen frå Ulvik - første bind

Det kan aldri bli mange nok bøker om Lars Sponheim!

Det har komme ei bok om Lars Sponheim. Til irritasjon for nokre. Mellom dei Lars Sponheim. Som også har tenkt å komme med ei bok om Lars Sponheim snart.

Sjølvsagt burde det ikkje vere eit problem for Lars Sponheim at det kjem mange bøker om Lars Sponheim. Målet for ein kvar stor partileiar bør vere at biografiane om partileiaren har fleire sider enn partiet har veljarar. Og det målet kjem Sponheim etter alt å dømme til å nå i god tid før påske.

Dessutan bør Sponheim sjå litt stort på det og tenke over at politikar-biografiar er til glede for mange menneske. Eller i alle fall for nokre politikarar. Og ikkje minst for nokre politiske kommentatorar. Og dei har ikkje så mykje å glede seg over. Dei politiske kommentatorane lever triste liv, det veit alle som denne veka har sett og høyrt dei prøve å gjere ein skandale ut av at kronprinsen nesten blei med i eit utval.

Men når det kjem ein politikarbiografi, då er det fest i kommentatorkretsar. Då kan kommentatorane snakke om korleis den biograferte politikaren eigentlig er, og slik får dei fortalt at dei kjenner kjendisar. Og ikkje minst, når det kjem ein politikarbiografi kan både politikarar og kommentatorar bruke rikelig med tid på det politikk verkelig handlar om: Å lure på kva som kan ha skjedd ein gong for ei stund sidan då nokon kanskje møttest og kanskje sa noko som vi likevel aldri vil få vite sikkert.

Denne gongen går spekulasjonane om nokre samtalar mellom Sponheim, Knut Arild Hareide frå KrF og Ola Borten Moe frå Senterpartiet. Biografane hevdar at desse tre snakka om å kaste SV ut av regjeringa. Hareide og Borten Moe hevdar at dei snakka om laust og fast. Sponheim hevdar at dei ikkje snakka.

Det kan verke rart at folk kan ha så ulike oppfatningar av dei same samtalane. Men minnet er ein pussig ting. Dessutan er det ikkje utenkelig at desse tre snakkar ein del forbi kvarandre, sidan dei har svært ulike måtar å snakke på. Hareide kviskrar, Borten Moe snakkar ganske normalt til å vere trønder, Lars Sponheim buldrar. Dialektforskjellane kan vere ei anna kjelde til misforståingar. Borten Moe er som sagt trønder. Hareide er vestlending. Sponheim er Sponheim.

Det er vår plikt som borgarar i eit demokrati å halde oss orienterte om vesentlige politiske spørsmål. Derfor har eg prøvd å rekonstruere dei ulike versjonane av kva som blei sagt mellom dei tre politikarane.

Biografanes versjon:
BORTEN MOE: Kva om vi kastar SV ut av regjering?
HAREIDE: God idé!
SPONHEIM: Eg vil vere statsminister.

Borten Moes og Hareides versjon:
BORTEN MOE: No kjem sola, gitt.
HAREIDE: Ja, så sannelig.
SPONHEIM: Eg vil vere statsminister.

Sponheims versjon:
SPONHEIM: Så fint det er å stå her heilt åleine utan noko anna enn mine eigne tankar om framtida, politikken og livet.
BORTEN MOE: Kva om vi kastar SV ut av regjering?
HAREIDE: God idé!
SPONHEIM: Kva var den lyden? Ein mygg?

Dei politiske kommentatorane sin versjon:
SPONHEIM: Voff gambati lala marimba hopp?
HAREIDE: Hæ?
MOE: Snakk høgare, Hareide.
SPONHEIM: Nei, vi må ikkje bruke namn. Dei politiske kommentatorane har auge og øyre overalt. Og dei er sylskarpe. Dei ser rett gjennom oss. Eitt blikk, eitt ord, og dei forstår alt. Vi kan ikkje vere forsiktige nok. Derfor: Ingen namn. Og vi gir alle beskjedar i kode. Altså: Voff gambati lala marimba hopp?
BORTEN MOE: Og kva betyr det?
SPONHEIM: Det vil vise seg når biografien kjem.

For det kjem fleire biografiar! Det er det som er så fint. Dette kan vi snakke lenge om.

Om skribenten:
Per Olav Skurdal Hopsø har jobbet som ungdomssekretær i LO Sør-Trøndelag siden nov. 2007. Han har fagbrev i laboratoriefag og var lærling ved Veterinærinstituttet i Trondheim fra 2004-2006, der han jobbet frem til han begynte som ungdomssekretær. Per  Olav ble høsten 2007 valgt inn på Fylkestinget i Sør-Trøndelag for Arbeiderpartiet og er medlem av Samferdsel, areal og miljøkomiteen. Var tidligere nestleder i AUF i Sør-Trøndelag. Han er også tillitsvalgt for ungdomssekretærene.

Er ungdom den nye gruppen innen sosial dumping?

Gjennom LOs sommerpatrulje og mitt daglige arbeid som ungdomssekretær møter jeg mange unge i arbeidslivet. De fleste er oppvakte ungdommer som ikke vil bli bli urettferdig behandlet,men det er de som er avhengig av inntekt.

Jeg tror ikke ungdom nå under finanskrisen er mer utsatt for sosial dumping enn tidligere. Spesielt merker vi dette på studenter. Målsettingen om heltidsstudenten tror jeg vi må legge i fra oss om ikke det kommer en kraftig økning i studiefinansieringa. !lik situasjonen er i dag er studenter nødt til å jobbe ved siden av studiene. De er avhengige av en lønn i tillegg til lån/stipend. Dette gjør at studenter kanskje tar til takke med en jobb litt dårligere betalt enn en annen.

Vi merker det alle sammen. Når vi er ute og spiser og når vi handler på kveldstid. Det er studenter som jobber. Er dette sosial dumping? Ja,kanskje er det det.

Studenter er villige til å ta de ubekvemme vaktene,de tjener bedre på disse timene og det er på dette tidspunktet de kan jobbe. Hva medfører det? Jo,at faste ansatte innen bransjen får forskøvet sin arbeidsdag,får lengre arbeidstid og mindre fritid.

Ett annet eksempel er innen restaurant. Mange studenter jobber i denne bransjen,en bransje vi vet det er mye snusk i. Hvorfor er det snusk? Restaurant og uteliv er en bransje med liten grad av organisering. En ansatt kan lett skiftes ut hvis man spør eller krever for mye. Dette merker vi på sommerpatruljen. Unge tørr ikke kreve mer,de er redd for å miste jobben,de er jo avhengige av den. De har ikke arbeidskontrakt eller de har en kontrakt med få faste timer. De står svakt opp mot sjefen. Her må vi i fagbevegelsen gjøre en jobb,både organisering av ansatte og informasjon til de som skal jobbe der.

Per Olav Skurdal Hopsø.

Alle skal med! Arbeiderpartiets slagord gjennom siste valgkamp er på mange måter også bunnlinja i partiets politikk.
Personlig er jeg veldig glad i frasen. Det er noe velklingende og godt over den som gir trygghet og håp. For i motsettning til den politiske "trenden" ute i Europa, og også på vår egne borgelige fløy hvor det å "være sin egen lykkes smed" tilbyr slagordet "alle skal med" å delta i et større fellesskap enn det enkelte individs begrensede sfære. Jeg synes det lyder som en god invitasjon. For i en verden som bindes tettere og tettere sammen gjennom handel og næringsliv, kommer medmennesker og fellesskapet i andre rekke. I et samfunn som har blitt kaldere som følge av markedsliberalisme er en varm, solidarisk fellesskapsånd kjærkomment. Det tror jeg er et av mange svar bak den historiske rødgrønne valgseieren i høst. Ap,Sv og Sp klarte rett og slett og fronte fellesskapet, fellesskapsånd og solidaritet framfor høyresidas velstandsløfter og billige populistpoeng. De rødgrønne fikk fram forskjellen på "velstand og velferd", folket valgte velferd.
Mange ser likevel sitt snitt til å harselere med slagordet, ved bla. å kalle det "kollektiviserende", "gammel-sosialistisk"  og at det er en "tvingende" frase. Dette blir feil, at alle skal med betyr simpelten ikke at enkeltmennesket skal undertrykkes, men at enkeltmennesket yter best i samlag med medmennesker. Felles løsninger er de beste. Det er noe jeg tror på, og noe Arbeiderpartiet gjør om fra ord til realpolitikk.

Alle skal med!

Mvh. Stian.

Det foregår fortsatt en debatt på tvers av partigrensene om hvordan vi skal favne best om arbeidsvilkår og muligheter for ungdom som ønsker seg ut i arbeidslivet. En vesentlig del av denne gruppen er skoleungdom som har valgt praktiske/tekniske fag innenfor yrkesfaglig utdanning. Men dette er, beklagelig vis, en noe oversett gruppe. For i forhold til elever som velger stusp. (almenfaglig) utdanning, får ikke yrkesfaglig skoleungdom sikra skoleløpet sitt fra år 11 til år 13. Retten til lærlingeplass er en yrkesfaglig rettighet som ivaretar dette. For i motsettning til høyresida som messer om å kutte i arbeidsgiveravgiften (skattekutt er som kjent det eneste svar å få på borgelig side) mener bla. Ap og SV at det er kun gjennom å sikre lærlingeplass som en rettighet at man kan trygge utdanningsløpet til all skoleungdom, ikke bare de som ønsker akademiske fag. Dette er god politikk, og det er også slik at næringslivet og bedriftene ønsker denne løsningen på problemet. I en omfattende undersøkelse før stortingsvalget i fjor, sa en overveldene del av bedriftene som ble spurt at nettopp dette er en god måte å inkludere ungdom i arbeidslivet, rett etter videregående utdanning. For slik det er i dag, risikerer nyutdannet ungdom å bli stående arbeidsledig og uten fullført fagbrev i opptil flere år pga. at det ikke finnes en god nok ramme rundt denne delen av utdanningssystemet. Dette er misbruk av arbeidskraft og ungdommelig initiativ. 

Arbeiderpartiet fikk ved sist årsmøte programfestet forslaget, og skal, med AUF i spissen, kjempe for at dette blir et vedtak, slik at utdanning og arbeidsliv skal favne om hverandre også når det kommer til yrkesfagene.





Mvh. Stian   

I et av mine tidligere innlegg nevnte jeg den store debatten rundt norsk integreringspolitikk, denne uka har Fremskrittspartiet fremmet et forslag om å forby heldekkende hodeplagg i  det offentlige rom, noe som får meg til å sette opp en undrende mine.

For er det ikke slik at FrP har profilert seg som det store partiet for individuell frihet? Er det ikke slik at i FrP-land er "enhver  sin egen lykkes smed"? Jeg undres. For samtidig som partiet vil fjerne statlige inngrep i alt fra arbeidsliv til legehjelp så ønsker det å tre et alment forbud nedover oss, som setter grenser for hva vi kan gå rundt med på hodet. Jeg aner en smule dobbeltmoral fra frk. Jensens horde... For å sitere ei venninne : ""Koss i all verden har de tenkt å formulere ein lov som forbyr burka uten å samtidig forby masker, buff+skibriller+lue, brudeslør og spøkelseskostymer?". Ja, for jeg spør meg selv hvordan Halloween kan komme til å utarte seg hvis et slikt forslag trer i kraft. Fra usaklighetens mørke skal jeg uansett forholde meg seriøs når jeg stiller spørsmålene: Hva er det dere vil, FrP? Hvor går dette inn under personlig frihet? Er dette liberalistisk politikk på sitt beste?
Mvh. Stian.